foynland.org

Holder tradisjoner i hevd

I mange år, fra omkring den tiden mor ikke lenger var ansvarlig for innsmøring av solkrem har jeg brent meg på solen.
Slik begynte også toppløs-sesongen 2009 for undertegnede.

Men det var deilig, jeg badet flere ganger, leste Discworld og drakk lunkent vann.
Min snedige plan som gikk ut på å ha badeshortsen under ikkebadeshortsen fungerte knirkefritt. Håndkleet spente jeg bakpå fotobagen og da hadde jeg alt jeg trengte, men ikke solkrem da altså.

Lettere forstyrret

Jeg dekket den fuktige shortsen med en tørr ditto, pakket sammen brukerutstyret (Nikotin) og pakket ut annet brukerutstyr (Nikon) før jeg vendte den solbrente nesen hjemmover.

På veien gjennom Rosanesparken Rosahaugparken traff jeg på 3 (!) fotografer. Normalt er det kun kompaktkameraer* å se med mindre noe ekstremt viktig er skjedd, for eksempel en eller annen påppstjerne som har lagt løsnesa på hylla.

En av dem holdt på å pakke sammen etter brudefoto, en annen så ut til å knipse uten mål & mening (som jeg) og den siste øvet seg til brudefoto på en venn (?) med et kamera hun ikke kjente og fikk visstnok bare silhuetter.

Hun savnet blitz sa hun og spurte om jeg hadde noen tips. Jeg foreslo spotmåling og reflektor og tuslet videre. Jeg kan da ikke noe med Canon, tsk tsk.

Jeg kjøpte solkrem på Rema, kanskje jeg kan steke meg mer i morgen.

* Jo, man kan også være fotograf med et kompaktkamera.

Trim for eldre

I et relativt sjeldent anfall av Sug etter Trim og Frisk Luft, pakket jeg Nikon, fylte vannflasken og tok pedalene fatt ut til Foynland Føynland.

Det var godt å være tilbake

Vel hjemme i gamlelandet fortsatte jeg den veien nesa pekte,  videre over den nye, stygge broen (jeg husker åpningen av den), opp bakken og ned til høyre der den gamle butikken Landsrød lå. Her er det ikke så mye som er forandret, det er fortsatt åker og bygningene der URK-en  (Ungdommens Røde Kors) var ligger der enda.

Svartehavet

Den gamle hoppbakken står enda. Dette stedet kalte vi Svartehavet av en eller annen grunn.
Her hoppet vi med slalåmski eller langrennsski. Ved siden av er det en sti som var kjent som beinbrekkeren, det var muligens verdens korteste slalåmbakke og jeg kan ikke tenke meg at noen brakk bein der, men noen skistaver måtte nok bøte med livet.

Jettegryte

Jeg fulgte stien på oversiden av hoppbakken videre sørover, forbi noen koselige gamle hytter, sånne som stort sett bare har fått ny maling ved behov siden de ble bygget på 50-tallet.
I nærheten her, langs den bratte kanten mot Ekenes-sundet,  mener jeg å huske at det ligger en jettegryte men jeg fant den ikke denne gangen.

På barndommens stier

Det er hogget mye skog på Føynland siden jeg flyttet herfra men det var fint å se at noe er bevart.
Jeg snublet meg frem og tok sykkelen på ryggen der det var nødvendig, på disse stiene jeg kjente så godt.

På Fjærholmen var det et yrende liv, mange lå og stekte i solen og noen badet.
Vi pleide å slenge oss i vannet fra kranen som ble brukt til å sette mast på seilbåtene på ytre Fjærholmen, til vi fikk beskjed om å slutte fordi det visstnok var farlig.
Voksne altså, ærlig talt…

Jeg kjøpte meg en is, fylte opp vannflasken og satt og slappet av litt.
Der det nå er kiosk, campingplass, hytter og doer var det ingenting før. Ingen brygger eller dusjer, kun seilforeningen.

Liker du brygga vår?

På veien tilbake stoppet jeg ved bryggen til Herholdt Andersen og tok noen bilder. Ved lavvann kan man gå på sandbankene her, vi kalte dette stedet for Sandøya tror jeg.
Her er Myrasundet på det smaleste, båtene kan passere hverandre men ved lavvann er det ikke veldig mye vann under kjølen.

En dame lurte på hvorfor jeg tok bilder av brygga og da jeg fortalte at jeg vokste opp her ble vi stående og prate litt, det var hyggelig.

Det har vært en strålene dag

Den begynte med at skattepengene kom inn på kontoen og da jeg ringte Japan Photo for å sjekke om de hadde fått inn objektivet jeg ønsket meg viste det seg at jo, det hadde de og det var også satt ned med 10% i pris på grunn av Tønsbergdagen.

Nikon D300 og Tamron 17-50 f/2.8 er en virkelig fin kombinasjon.

(foto fra boken til Peter Beste: True Norwegian Black Metal)

Svensk TV2 sendte en veldig bra dokumentar om metal 21/6-09. Jeg så egentlig en film på TV4 og da jeg klikket rundt på de andre kanalene i reklamepausen fant jeg altså denne dokumentaren.

Heavy metal har kallats djävulens musik. I jakten på heavy metals sanna natur reser antropologen och metalfantasten Sam Dunn runt världen och får öppenhjärtliga intervjuer med storheter som Alice Cooper, Black Metal och Lemmy.

Hele filmen ligger ute på SVT Play, se den her frem til 21/7-09, anbefales!

Som det nevnes i filmen; om denne musikken ikke gir deg gåsehud (ståpels som det egentlig heter) er ikke metal din greie.
Vel, jeg får iallfall ståpels av den og det har jeg fått siden jeg hørte Black Sabbath første gang som guttunge.

Det sies også at metal er for folk som er eller føler seg annerledes og at musikken – selv om den kan virke depressiv – kan få en til å føle tro, håp og glede (heh).
Det gjelder iallfall meg.

Jeg har begynt å sette sammen en metal spilleliste i Spotify med noen av låtene fra dokumentaren, kom gjerne med forslag til flere låter som bør være med.

Kontrastveske smaker ikke så ille

Onsdag kom jeg meg endelig til røntgen!
Etter to og et halvt år med nesten permanent kvalme, en del skikkelig vondt og magesyre som ikke vet å holde seg nede i magen, mannet jeg meg opp med beroligende medisin og tok pedalene fatt inn til knokkelfotografen.

Etter å ha tatt noen bilder stakk han hodet inn til meg i strålerommet og spurte om jeg hadde spist noe, det hadde jeg ikke sa jeg og da mumlet han noe om at “han mente han kunne se noe …” som jeg ikke oppfattet resten av før han trakk seg tilbake i sikkerhet og fortsatte med heksekunstene sine.

Jeg håper egentlig at de finner noe galt, noe fysisk (men relativt ufarlig selvsagt), så kan de skjære vekk et eller annet eller gi meg en pille og vips er jeg frisk!

Fysisk frisk iallfall. Jeg antar det er lange ventelister for å få ny hjerne siden jeg ikke har fått svar på mitt spørsmål om å få en ny.

Nikon D80 hviler fremdeles med fiskene

Jeg syklet bort på Kaldnes for noen dager siden, bevæpnet med en rull stiv ståltråd.
Planen var å lage en krok på enden og forsøke å fiske etter D80-en men da jeg kom dit fant jeg til min store skuffelse hele området inngjerdet og stengt på grunn av anleggsarbeidet som pågår der.

Det var kanskje like greit for jeg hadde ikke fått offisiell godkjenning for å bedrive Nikon skattejakt.
Jeg luftet idéen for en person hos det lokale forsikringskontoret som sa det antagelig var i orden men at jeg burde få OK fra hovedkontoret først, noe jeg selvsagt umiddelbart glemte.

Tønsberg er en kjedelig by

Jeg liker å fotografere forfall, rust og skrot men det blir stadig mindre av det her i distriktet, det er så pent og pyntelig her i Tønsberg.

Nå er altså resten av Kaldnes sperret av og strippet for interessante motiver og her om dagen oppdaget jeg at også Stensarmen var inngjerdet og låst.

De fleste foretrekker en “pen” by antar jeg, selv synes jeg byen er litt pregløs og kjedelig.
En liten trøst er at det vel ikke er plass til så mange flere anonyme utesteder på brygga og at de snart blir ferdige med å asfaltere eller legge brostein over de siste gressflekkene.

Jeg setter stor pris på tips om forlatte bygg og slikt i distriktet!

Men nytt hus er i hus!

Da jeg fikk forsikrings-oppgjøret for kameraet jeg presterte å miste i sjøen, flesket jeg til og brukte hele beløpet som dekket D80 hus, 18-70 objektiv, minnekort og batterigrep på kun et nytt kamerahus, et Nikon D300.

Det er ingen tvil om at dette huset er meget bra men om jeg kommer til å ta bedre bilder er vel en annen sak.
Foreløpig har jeg kun et Nikon 50mm f/1.8 “normal” objektiv å bruke til det nye huset, jeg savner vidvinkel men det får jeg kanskje råd til snart.

To “glass” som får fin omtale er Tamron 17-50mm f/2.8 SP XR (3300,-) og Nikon AF-S DX 16-85mm f/3.5-5.6G ED VR (4200,-).

Søndag begynte det endelig å klø i fotofingeren igjen

Det har vært gråvær de siste dagene med mye vind og litt regn men utover ettermiddagen Søndag sprakk skydekket opp litt og vinden løyet.

Jeg tok sykkelen bort til Kaldnes, her er det mye rustent skrot jeg liker å fotografere. Det kom noen regndråper men vi tåler det, Nikon og jeg.

Det ble vel rundt 120 bilder tilsammen av bygninger, maskiner, skrot og graffitti. Forfall blandet med bygging og fornyelse.

Jeg byttet minnekort som jeg noen ganger gjør da jeg tror det finnes en del bra bilder, i tilfelle det skulle skje noe med det ene kortet, da har jeg iallfall ett med meg hjem.
Dette med å ikke legge alle eggene i én kurv.

Det begynte å bli kaldt da solen gikk lavere og jeg måtte opp med ISO og ned med lukkerhastighet og blender etterhvert så jeg begynte å “jobbe” meg tilbake en annen vei enn den jeg kom.

Restene etter et skip som aldri ble ferdig hugget opp ligger i den ene av dokkene, dette har jeg tatt bilder av før.
Himmelen over Tønsberg var ganske dramatisk og jeg tenkte det kunne bli et fint motiv, veldig rustent skip med himmelen imellom og bak.

Jeg går ned i knestående med den ene albuen på kanten

For å ikke få med byen i bakgrunnen strekker jeg meg så langt ned jeg kan mellom kanten på kaien og vraket -apparatet i portrettstilling- idet jeg mister taket i kameraet.

Følelsen jeg fikk da jeg så spruten og hørte plasket da det traff vannet er vanskelig å beskrive.

Bildet over er en sveisemaske jeg fant på Kaldnes. Den er delvis smeltet og glasset er knust.
Det var symbolikken i det jeg festet meg ved, gamle Kaldnes ødelagt og borte.

Nå er kameraet mitt ødelagt og borte, +1 til den symbolikken

Et par timer med hvile ble det denne natten

Jeg har mange merksnodige teorier om dette og hint men iblant slumper jeg til å videreformidle fakta.

Som dette: Man bør ikke bruke Zopiclone i lengre perioder.
Det har jeg nå gjort og det merkes. Én ting er at jeg ikke sovner av dem lenger, en annen er at jeg merker bivirkningene godt.

Bitter smak, munntørrhet og tretthet om morgenen er vanligst. Sjeldnere opptrer angst, uro, hallusinasjoner og hukommelsessvikt. Det er også meldt om forvirring, irritabilitet, adferdsforstyrrelser og nedstemthet.

Jeg kjenner dem alle,  muligens med unntak av hallusinasjonene.

Frokost

Ellers har jeg spist en stor bit økologisk skjev agurk, to store skiver med glutenfullt brød, dekket av frittgående makrell i tomat.
Jeg skyllet herligheten ned med en halv liter melk fra de brune kuene.

Nå er det kaffe.

Jeg leste ferdig The White Tiger I natt

Som vanlig føler jeg meg trist når jeg er ferdig med en god bok, samtidig er jeg glad for å ha lest den, for hvor den tok meg og hva jeg følte underveis.

Aravind Adiga har skrevet en glimrende bok, enda en verdig Man Booker vinner, anbefales!

Jeg rydder i gamle filer og fant backup av en av de gamle bloggene mine

I et anfall av nostalgi (de har jeg ofte) fikk jeg den -tilsynelatende- gode idéen å legge disse gamle postene inn her på foynland.org.

Det gikk greit men nå ser jeg at mange av postene var her fra før, resultatet er en drøss med dubletter.
Som sagt, det nostalgiske hjørnet kjenner jeg godt.

Nå er rådyr gode, tenker jeg i mitt stille skinn og begynner å rydde.

Jeg spiller Rockers Hi-Fi – 90° Fuzzwalk.

Earth Hour er en viktig markering for miljøet, klikk bildet for å se hvordan det så ut her.

(Oppdatering: Nå skremte jeg familien, det var slett ikke meningen!)

Det er nok en søvnløs natt.
Jeg ligger i sengen, griner og synes synd på meg selv. De mørke tankene raser og jeg har dårlig samvittighet for alt og alle.

Jeg er lei for at jeg ikke ble den kameraten/kjæresten/broren/sønnen jeg kunne blitt.
Lei for at jeg laget så mye klabb og babb hjemme og på skolen, for at jeg ble ufør i en alder av 36 år. Lei for alle jobbene jeg ikke klarte å holde på, for min økonomi som sjelden har vært annet enn en katastrofe.

Det er en lang liste.

Kan pusekattene mine få et nytt hjem de vil trives i?
Må et testamente virkelig bevitnes?
Hvilken måte å dø på er minst smertefull? Hva koster en overdose på torvet?
Hva skjer med gjelden min?
Kan jeg bestemme musikken til begravelsen selv?

Sammen med disse tankene svirrer det også en melodi, som det gjerne gjør hos meg.

Kanskje livet er bedre for blomster og for dyr
for de kan`ke tenke og vet ikke hva fangenskap betyr
så la meg få slippe å leve lenger nå
I mitt neste liv vil jeg bli en blomst som du kan lukte på

Plata til Lars Kilevold hadde jeg da jeg var ung, den hadde det vært fint å høre igjen.